Jeg traff mørkemannen

De skremmende og angstfylte bildene hans henger over alt.
Hvorfor er Per Olav Bergems kunst så mørk?

Foto: Erik Hattrem Foto: Erik Hattrem

Skrevet og fotografert av Erik Hattrem

Først var det gata, som inneholdt en venn, så ble de enige om å danne forbund.

Noen ganger er det å konspirere om å danne sådan forbund livsvarig. For Per Olav Bergem ble det nettopp det.

- Jeg og barndomskompisen i gata hvor jeg vokste opp, Dag Thorbjørn Nerbø, startet tegneklubb, forteller Bergem.

Begynnelsen

Det er noe av det første han husker rundt hvordan et liv med tegning og maling hadde sin begynnelse. De var begge seks eller sju år gamle og hadde en felles forståelse for tegning. Seinere skulle denne felles forståelsen også omfavne musikk og film. Per Olav og Dag Thorbjørn pushet hverandre med stadige utfordringer innen tegnekunsten.

I dag er Nerbø arkitekt og holder til i Oslo.

– Jeg begynte vel å fatte at jeg hadde noe å bidra med da jeg fikk karakteren S i forming i åttende klasse på ungdomsskolen. Men alt siden jeg var 10 år, hadde jeg vært bestemt på å ende opp som kunstner.

Per Olav skulle greie det målet, men veien fram skulle bli noe annet enn en spasertur. Allerede som 17-åring var skolegangen over for Bergem.

– Jeg sluttet på tegning, form-og farge-linja, som navnet var ved Kviltorp Videregående skole i 1987. Jeg begynte da i jobb som klesselger under Johan Skar, forteller Per Olav og beretter om tidenda moldenserne først fikk oppdage Bergems strek.

Strek satt av tusj på jeans.

Grundig blander han sine pigmenter. Angsten skal frem i lyset.

Grundig blander han sine pigmenter. Angsten skal frem i lyset.

Per Olav var den første i Norge som adapterte noe som hadde oppstått i Bronx, New York under Hip hop-ens pure ungdom rundt1983–84.

Han brukte tusj og tegnet graffiti på dongeribuksene sine. Noe butikkeier Skar så salgspotensial i.

Brått skulle «hele Molde» ha paintjeans. Suksessen ble landsomfattende og det kulminerte i at klesprodusenten Jeff dumpet 1500 bukser på gressplenen til Per Olav.

– Det var en spennende jobb hvor jeg faktisk fikk benyttet min estetiske sans. Det var ikke så mye kunst det som ble laget, men jeg fikk jo bli med på strømningene innen gatekunst og graffiti. Jeg og Nerbø ble også tatt på fersken mens vi dekorerte en vegg på vår tidligere barneskole. Også Bjørn Jarle Kleppen var med å utvikle det som skulle bli kjent som Panama Paint Jeans, sier han.

Hjemmekjær

Det er i hjembyen Bergem har holdt seg, bortsett fra ett år på Oslo Tegne og Maleskole og ett år i førstegangstjeneste. Skolen ble søkt på sterk oppfordring fra den kjente Molde-kunstneren Vegard Werner (1951 – 2017).

To år borte, 46 år hjemme. Ved siden av kunsten har han stortsett bare jobbet som klesselger i klesbutikk.

Hver gang jeg har prøvd noe annet, så har jeg havnet tilbake i konfeksjonsbransjen og som kunstner på kveldstid og helg.

Det er først og fremst lokalt han har et kunstnavn.

I noen kretser et rimelig anerkjent og omtalt navn, i andre kretser litt mindre.

Noen kunstinteresserte mener han har hatt for høy produksjon, andre at han har for lav pris til å bli vurdert eksklusiv.

Mange meninger, mange fortolkninger.

Akkurat slik det skal være rundt kunst og kunstnere, vil andre igjen mene.

Derimot er det mange som ser et mørke i bildene, det har også sin grunn. Ikke alt har vært like enkelt i voksendelen av de 48 årene.

- Men jeg skal ikke bruke spalteplassen her til å utrede hva som plager meg så mye at jobb og maling blir min medisin.

Utsmykking

Det har blitt noen utsmykkingsoppdrag de siste åra, blant annetfor Skatteetaten, Syd Vin- og matbar, Rød bare Blå og Handelsbanken.

Teknikken bak de forskjellige verkene har variert litt, men hovedsakelig er det olje på lerret.

- Men for all del. Jeg liker å blande sammen metoder og muligheter. Jeg jobber en del med collager hvor såkalte «readymades» av foto, avisutklipp, tegninger, skrifter og liknende, for deretter å lasere over med farger og figurasjoner i olje, forteller han.

Uansett, det er ikke noe han ønsker seg mer i årene fremover, enn at han får oppdrag med å skape kunst som skal pynte opp på plasser vi alle har tilgang til å besøke. Eller utsmykking i detoffentlige rom, som det så fint heter.

-Utsmykninger i offentlige rom ser jeg på som den ultimate utfordringen, hvor jeg må jobbe ut fra egen stil og bevare den kunstneriske integriteten, samtidig la være å lage furore med altfor utfordrende innhold. En kunstner har all rett til å gjøre sin greie. Bedrifter ser jeg har blitt generelt flinkere til å tenke nytt. Jeg er selv eksponert på flere steder, kanskje til forargelsefor noen. Men det blir en gylden middelvei siden Molde er så stor, eller liten som den er, sier han.

Til inspirasjon i kunsten han utøver, ligger en rekke kjente –og ukjente navn bak.

Bergem forteller gledelig at Francis Bacon, Anselm Kiefer, Håkon Bleken, Andy Warhol,

Sverre K. Bjærtnes, Hans-Georg Kohler og Bjørn Krogstad er av betydelig påvirkning.

– Dette er kunstnere jeg har oppdaget på forskjellige tidspunkter i oppveksten, som har ført til både inspirasjon, motivasjon og lysten til fordypning.

Molde og mørket

I en alder av 48 år, som ikke er særlig gammelt i kunstverdenen, håper Per Olav på at han vil oppleve mange gode og arbeidsomme år. Hvor de som har anskaffet seg bilder eller malerier fra hans hånd, har glede av dem, og at han kan få lage bilder som både gallerister og publikum tiltrekkes av.

Både med positive og negative følelser.

Dette mener han skal kunne skje ved å forbli i Molde.

– Molde er i kulturell målestokk større enn de fleste antar. Vi har festivaler og en historie. Og ser vi på historien til Molde så har det skjedd mye spennende. Dadaisten Kurt Schwitters bodde og arbeidet på Hjertøya i sitt eksil fra Tyskland. Bjørnstjerne Bjørnson gikk på skole her. Historie bygger kultur og kulturen vokser med historien.

Om Bergem i framtida går inn i vår kollektive hukommelse som en kjent kunstner, tror han selv at det er hans mørke sider som vil være mest spennende for framtidas folk å lese.

– Kunstneres biografiske historie er ofte skildret slik at alle kan kjenne seg igjen, også de mørke sidene. De mørke sidene hos kunstneren appellerer til publikum, mens menneskehetens mørke sider appellerer til kunstneren. En veldig gjensidig symbiose, altså.

Bergem er den første til å vedgå at det er knalltøft å leve i en slik setting. At menneskehetens mørke skal skildres, samtidig som man selv har et indre mørke.

En venn og skuespiller sa en gang følgende til Bergem:

«Det å drive med kunst er en gave samtidig som det er enforbannelse.»
Bjørnar Teigen

– Denne setningen har jeg adoptert. Ikke noe er mer tilfredsstillende for meg enn å fullføre et maleri eller en utstilling. Når idétørken så setter inn og jeg skal prestere, er verden veldig frustrerende. Og det å skulle livnære seg somkunstner er ikke lett. Man skal være ekstremt dedikert til det man holder på med for å bevare gnisten og motet, forteller Bergem.

Det har vært år hvor livet som kunstner har vært tyngre enn året før.

– De største kunstnerne i historien har levd et ødslig fattig men utsvevende liv, uten suksess før de var døde. Det finnes i dag legater som deler ut stipender, både statlige, kommunale og private. Jeg har aldri søkt, i frykt for å få demotiverende avslag. Jeg har valgt å bruke egne lønnsmidler fra dagjobben til å handle inn materialer. Men, kanskje det er på tide å sende inn en søknad, spør Bergem seg selv som avslutning på tankene om tyngden det er å forsøke å leve av kunst.

Angst

Når ikke penger er å tjene, i alle fall ikke nok til å leve av det, er kunstnerlivet rikt på minner og andre opplevelser. Bergem husker alle utstillinger han har deltatt på.

– Hver bidige åpning og avslutning er spikret i minnet. Jeg husker møtene med mennesker som ser på utstillingen. Utstillingene gir motivasjon og drivkraft til å fortsette mot den neste.

Per Olav har alltid bilder utstilt hos Daae i Vektergata og selvsagt via Instagram-kontoen Angstimwelt.

Et kunstnernavn Per Olav har valgt for å uttrykke hva han minnes fra en oppvekst under Den kalde krigen. Da hele planeten følte på frykten for armageddon.

- Jeg bruker mye angst i bildene mine. Jeg er et produkt av den kalde krigen gjennom mine bilder. Jeg forfulgte redselen fra oppveksten for en ny stor krig og gjæret på dette ved å lese fars etterkrigslitteratur. Vel, det har blitt til billedkunst fra min hånd, sier han.

Fremtiden ser lysere ut enn på lenge rundt eksponering av kunstnerens kunst utenfor lokalområdet. Han jobber hardt for å dra i land en avtale om å sette opp en utstilling i Mo i Rana.

Om to årskal han igjen stille ut hos Galleri S. Men mest av alt ønsker han å få til en avtale med et galleri i Oslo.

- Ja, det hadde vært drømmen, få stille ut verker i hovedstaden hos et galleri som passer til meg og min kunst, avslutter han.